Minne fra Gjølme-brua
Den henger der ennå, godt fortøyd i solide kabler,
tårnfestet. Biltrafikken er riktignok stilnet. Men
gang- og sykkeltrafikk er fremdeles tillatt. Gynger
gjør den som det sømmer seg en henge bro, vår
barndoms gyngehest.
Det er i grunnen denne lenge etterlyste julisommeren
vi nå opplever som setter nostalgien på dagsorden.
Hvilken varme og hvilke bade dager i elva. Sorgløse
jubel dager. Fra tidlig morgen til sene kvelden lå
vi på sandørene oppafor og nedafor – på begge sider
av brukarene. Hva vi levde av på hete bade dager,
husker jeg ikke. Iskrem og brus var ikke
hverdagskost den gangen. Det hendte på gamle
grusbanen at vi bevilget oss en ti-øres is. Når
Anders Solbu like før kampstart kom med isbøtta si,
da var det høytid, da! Men tilbake til Gjølmebrua.
Stupebrett var luksus, husker jeg. Et unnselig
selvlaget forekom, men ingen stupetårn. Men vi hadde
brua – med kablene. Vi sprang oppetter kablene som
apekatter, satte i et hyl for å påkalle
oppmerksomhet. Så hoppet vi ut til møte med
strømstrid elv. Ingen fare for botnmøte, elva var
dyp nok. Det var alltid moro ikke å komme til
overflaten umiddelbart. Vi lot oss lede med strømmen
et bra stykke nedover så lenge pusten tillot det.
For ikke innvidde, dvs. gjestebadere var det
nervepirrende når vi ikke kom til syne fra striblå
strøm i rimelig tid.
Jeg husker spesielt ”Gullik” (Gudbjørn Elnes).
Kabelhopper i særklasse. Han forsvant i dypet – han
hylte forresten aldri når avspranget fant sted. Med
et plask forsvant han i brådypet. Men han kom jo
aldri opp! Men så plutselig dukket et par ben - som
et periskop – opp fra dypet. Det – periskopet – gled
’speidende’ langs elvebredden. Omsider duket han
opp, håret klistret til panna, uten å smile til
publikum. Han hadde en lukket humor, ”Gullik”, men
nøt i stillhet sitt glansnummer.
Ellers later vi oss i sanden under brennende sol.
Snakket om løst og fast, tok en dukkert når sand og
sol i sann harmoni jaget oss ut i det svalende
elvevannet. Sparket fotball når velholden kamerat
hadde den med. Uroen i spenstige og rastløse
guttekropper tillot ikke lat liggetid i mange
minutter.
De mer tilårskomne kunne unne seg lengre hvile.
Etter endt arbeidstid unnet de sg hvile og bad. Det
var deres form for rekreasjon.
I tankene takker jeg for lykkelige dager ved Orkla
bredder. Julivarmen 1994 vekket til live disse lyse
sommerminner.
Hallo gamle badevenner, fortsatt god ”gammeldags”
sommer.
Boe (Kjell Selboe)
|
