Orkanger skole i eldre tider
 I
1837 var skolens mål å gi ”Børnene en sand christelig oplysning”.
Det var utvilsomt nødvendig, for etter en visitas i
1824 skreiv biskop Bugge: ”Ung-dommen som jeg over-hørde, var
uvidende som pecus campi (grasnaut). Her er total hedenskap”.
I Ørkedalsørens skoledistrikt var det i 1837 40-50
skolepliktige elever. Skolen holdt til i leiet lokale, men det var ingen
til å holde skole. Jon Hegle, som var tilsatt i 1822, var invalid og
gikk med krykker. I 1836 var helsa hans så dårlig at han måtte si opp.
Skolecommisionen innvilget stakkaren en liten pensjon samtidig som den
uttrykte håpet om at det ikke måtte bli langvarig. Med flere uår og
mange flomskader var det ikke økonomisk mulig å tilsette ny lærer så
lenge pensjonisten levde. Paul Qvikne som var tilsatt i to kretser oppe
i bygda, ble anmodet om å betjene Ørkedalsøren i tillegg. Nå som før
rådde det sterk motvilje mot skolegang, men Qvikne arbeidde godt og
iherdig. I 1839 vedtok Orkdal formannskap med et flertall av
øverbygdinger å legge ned den faste lærerstillingen på Øra.
I 1844 døde endelig Jon Hegle. Samme år blir
skoledistrictet inndelt i 2 ruter: Hofsøra med 40 og Nærvig med 44
elever.
Den første læreren med lærerskole, Even Rian, ble
tilsatt i 1846. Motviljen mot skolen var ikke lenger så stor. Qvikne
hadde gjort godt arbeid, og utviklinga av det kommunale selvstyre hadde
fått folk til å forstå verdien av å kunne lese og skrive.
Bilde:
Riangården – Orkanger
kaffestove
Benyttet som skole på Orkedalsøren
fra 1856 da Even Rian var lærer.
1|2|3|
|
